Jeg vokste opp på en gård med mor, far og tre brødre. En trygg og god barndom der foreldre,
besteforeldre, tanter og onkler var kristne, trygge og gode voksenpersoner i mitt liv. Jeg var
jenta blant tre brødre og to nabogutter, og jeg ville være som dem. Jeg kan huske at jeg en
eller annen gang mens jeg gikk på barneskolen, satt på låven, gråt og ropte fortvilet til Gud:
«Du må da skjønne og begripe at det var feil å skape meg til jente!»
‍

På ungdomsskolen ble jeg enda mer sikker på at noe ikke stemte. Boblebuksa fra forrige
vinter var blitt for trang over hoftene. «Du begynner å bli dame», sa mor. Jeg sa ikke noe,
men freste inni meg «Jeg vil ikke bli dame!» Og det å få bryster var ille. Jeg våknet flere
netter og hadde drømt at jeg ikke hadde bryster likevel, men...
‍

Jeg fant meg et guttenavn som jeg brukte, og tok «Jord og skog» som valgfag på skolen. Jeg
bestemte meg også for at jeg aldri skulle gifte meg eller få unger. Men så for meg at jeg som
godt voksen var alene – og var mann.
‍

Jeg ville være sterk og klare meg selv! Til konfirmasjonen måtte jeg bli med i klesbutikken og
kjøpe kjole. Det å skulle gå rundt og se på kjoler og plukke meg ut en jeg syntes var fin, var
forferdelig. Jeg tenkt at de like gjerne kunne tatt med en av brødrene mine.
‍

På videregående tenkte jeg at siden jeg ville være gutt, kunne jeg klippe av meg det lange
håret. Og time hos frisør ble bestilt. Det var flott å ha guttesveis og flere ganger bli tatt for å
være gutt! Jeg var så fornøyd med å være med far og bestefar hjemme på gården.
‍

Bestefaren lærte meg å bruke stikksaga, og snekring var gøy! Jeg utfoldet meg i det gamle
grisehuset og snekret binger og bur til kaniner, høner og sau. Det var nok ingen som visste
hva jeg bar på inni meg, unntatt hønene, de fikk høre det meste. Det å ville være gutt, og
allikevel bli forelska i gutter, hvem var jeg da? Jeg var forvirret og følte meg utenfor. Blant
jentene kjente jeg meg ikke hjemme, og jeg hørte jo heller ikke til i guttegjengen.
‍

Det folk så, var nok ei blid og fornøyd jente som gjorde det greit på skolen, drev med idrett
og dyr, hadde gode venner, som trivdes i det kristne ungdomsmiljøet, og som likte å være
«gutteaktig». Og det var det rom for, rom for å være litt annerledes. Da jeg var ca. 18 år fant
jeg ut at det kanskje ikke var så farlig om jeg var gutt eller jente, bare jeg kunne være meg
selv. Det hjalp en del.
‍

Etter videregående, traff jeg en hyggelig odelsgutt. Etter hvert ble vi kjærester, men jeg var
ikke så sikker på om det å gifte seg og leve som mann og kone ville fungere. Det ble likevel
bryllup, og tre barn kom til verden i løpet av noen år. Jeg trivdes med å være mor, selv om
mye i meg fortalte at jeg ikke var ordentlig kvinne. Jeg var mor på mitt vis. Det var foring og
slakting av høner og kaniner, det var motorsag og vedhogst i skogen og overnatting i
barhytte, men det også var symaskin, barneklær og brødbakst. Jeg var fast bestemt på å lære
meg å bruke alt av maskiner og utstyr på gården som jeg hadde giftet meg til. Svigerfar
syntes det var godt å få hjelp, og slapp meg til med det meste. Kjoler, skjørt, smykker og
sminke var det ikke mye av. Og det å bli bedt i damelag, var ikke særlig greit. I selskaper var
det mye bedre å sitte sammen med ektefellen og snakke med mennene. «Vi kvinner liker
å...», der kjente jeg meg absolutt ikke hjemme. Jeg opplevde så veldig at jeg verken kunne
eller ville være en vanlig kvinne. Nei, det å ha denne «mannedelen» i meg, var helt meg. Det
mente jeg bestemt at det aldri kom til å bli forandring på!
‍

Helt til jeg en dag, etter mange år, leste i avisen om en kvinne som var gift og hadde barn,
men som allikevel aldri hadde kjent seg som kvinne. Jeg kom også i kontakt med en kvinne
som tidligere hadde levd sammen med en annen kvinne, og som sa at hun hadde ønsket å
være gutt.

‍

Det fantes altså noen «der ute» som hadde kjent på mye av det samme som meg selv. Og
det var kristne mennesker som ønsket å leve etter Guds vilje med livet sitt. Nå måtte jeg ta
mot til meg og ta en alvorsprat med mannen min og fortelle om hvordan livet egentlig var.
Utrolig nok gikk det helt fint. Mannen min var glad i meg som den jeg var, og det at jeg likte
å arbeide på gården i stedet for å dra på kjøpesentre, så han kun på som en fordel. Nå
begynte en hard kamp inne i meg, og jeg trengte virkelig noen å snakke med om dette.
På en retreat overrasket jeg meg selv med å knele ned og be bønnen: «Gud, sett meg fri til å
være den dama du har skapt meg til å være.» Samtaler med noen i Til Helhet og andre som
jeg kunne være fortrolig med, og forbønn, gjorde at jeg etterhvert kunne si at jeg var 100
prosent kvinne. Det var ikke dermed sagt at alt var på plass inni meg, men det ble mulig å se
på livet fra en litt annen vinkel, og det var godt å kjenne at den «mannedelen» i meg, som
jeg hadde trodd måtte være der, ikke hadde noen plass mer. Jeg fikk også ord som jeg tolket
som et budskap fra Gud: «Jeg skapte deg ikke til kvinne for å skade deg, du er skapt i mitt
bilde!» Det ble en stor glede i livet, selv om det også kom og fortsatt kommer dager med
frustrasjoner. Jeg var godt over 50 år og bestemor, og endelig sikker på at jeg var kvinne, og
bare kvinne.

‍
Jeg tenker på hvordan det hadde vært for meg å være ung i dag. Det hadde kanskje ikke
vært rom for å være meg selv, uten å bli satt i bås og bli kalt både det ene og det andre.
Kanskje noen velmenende voksne ville sagt at de kunne hjelpe meg til å bli den jeg følte meg
som, og ikke være den jeg var skapt til å være?

‍
Mia Wallerud

‍