Året 1987 startet jeg min identitetskamp, 28 år gammel. Jegvar da innlagt og hadde flyttet fra psykiatrisk klinikk til Kirken Bymisjon rusomsorg i Oslo.  

Jeg er oppvokst i et kristent hjem, både mor og far var noen slitere som hadde familien i sentrum. Mor var hjemmeværende de første årene i grunnskolen. Jeg har en tre år eldre bror og en tvillingbror.  

I det ytre virket alt perfekt, men jeg hadde så lenge jeg kan huske slit med at jeg følte meg verdiløs i forhold til andre. Hadde venner, men følte meg ensom. Opplevde at jeg på en måte stod på utsiden og «så» inn til de andre. Senere har jeg forstått at jeg var utsatt for seksuelle overgrep fra 5 års alderen hadde satt spor i meg. (Det var ikke min far). Det hadde gitt meg en distanse og redsel for å ta imot nærhet. Seksuelle overgrep mot barn ble ikke allment kjent før på 1980- tallet, og jeg trodde at jeg var den eneste i verden som hadde opplevd dette.  

Som 16 åring ble jeg utsatt for en bilulykke, og pådro meg migreneanfall etter det, med påfølgende angst. Det var anfall med tre dager sterk hodepine, lysskyhet, syk i kroppen og oppkast. Anfallene hadde jeg flere ganger i mnd. Da jeg var 18 år bodde jeg for meg selv og fikk medisiner mot migrenen av fastlegen. På under et år spiste jeg over 1000 tabletter som legen gav meg. Det var Valium, Sobril, Somadril comp. Koffeintabl., Aporex tbl. ol. –det var datidens migrenebehandling. (Heldigvis er det kommet ny behandling, det er som natt og dag). Det var vanedannende. Det gjorde at jeg etter hvert både brukte og misbrukte tabletter. Tablettene dempet den angsten og uroen jeg kjente. Da jeg også i den tiden opplevde alkoholens «velsignelse» som fikk meg til å slappe av og føle meg ett med andre mennesker, var misbruk og avhengighet ikke langt unna.  Daglig ble det inntak av tabletter og / eller alkohol, og angst var en uønsket følgesvenn. Jeg fikk etter hvert lengre og kraftigere perioder med angst, og ble i perioder sykmeldt fra jobb. Jeg fikk etter hvert flere opphold på psykiatrisk klinikk, og etter hvert overflyttet til rusomsorgen.  

Jeg hadde i den tiden en sterk lengsel etter at Gud skulle gripe inn i livet mitt. Hadde kunnskap om Gud, men det var mere som en teori: Hvor var Guds allmakt, kunne Gud hjelpe meg? Jeg visste innerst inne at dersom det i hele tatt var noen som kunne hjelpe meg, så var der Bibelens Gud. Jeg hadde min identitet som lesbisk. Det var jeg med hele meg. Jeg var nå ærlig med min søken etter kvinner. Helt siden jeg var tenåring hadde jeg opplevd dragning til kvinner, men hadde ikke villet innrømme det før i voksenalder.  Jeg trodde at alle ville forakte meg, - å være lesbisk var ikke akseptert i min krets. Der på rusklinikken, var jeg ærlig med følelsene, og fikk full støtte av psykolog, lege, sosionom, - ja, alle. I min nød hadde jeg søkt Gud, og det hadde etter hvert vokst frem en visshet at Gud virkelig fantes og hadde tatt bolig i meg. Og nå opplevde jeg at noe dypt inne i meg protesterte mot min identitet som lesbisk. Det var en «klump» i magen som protesterte. Alle på klinikken og til og med en prest prøvde via samtale å få meg til å akseptere min lesbiske legning. Jeg var født slik, det var min natur, og det nyttet ikke å kjempe imot. Det gjaldt å akseptere sine følelser og godta seg selv. Jeg var skapt slik, det skulle aksepteres og ikke forandres. Det står til og med i papirene mine at jeg begynte å godta min legning.  

På tross av dette så var der en «klump» i magen som protesterte; var det bare gamle fordommer som gjorde at det protesterte, andres, og evt. mine egne? Eller var dette sannheten, og at Guds Ånd i meg reagerte på løgnen?  

Etter at jeg hadde flyttet fra klinikken og hadde flyttet geografisk for å komme vekk fra miljøet, kom jeg i kontakt med en sjelesørger/rådgiver som vant min tillit. Jeg gikk til henne for å få hjelp med min angst og utrygghet, og ikke min identitet. På sett og vis hadde jeg akseptert min lesbiske identitet. Men i løpet at samtale med henne formidlet hun et annet budskap.  

Jeg var ikke skapt slik, men det var som all annen synd et resultat av syndefallet. Noe hadde sporet av pga synden. Det kunne like gjerne være andres synd mot meg, som min egen synd. Det underlige var at selv om sjelesørgeren hadde et annet budskap enn de andre så følte jeg hennes omsorg og aksept til meg. Hun tok avstand fra min identitets oppfatning og var tydelig på at jeg var skapt som kvinne, og min kjærlighetsrelasjon skulle være til en mann. Nå kjente jeg hvor «klumpen» i magen «jublet» og falt til ro, mens følelsene i kroppen generelt «hylte og skreik i protest». Dersom jeg ikke var lesbisk, hvem var jeg da?  

Etter hvert i samtalene med sjelesørgeren fikk jeg legge frem for Gud det som hadde vært sårt, vondt og vanskelig fra barndommen; utenforskap, overgrep osv. Jeg opplevde at etter hvert som mine indre sår ble lagt frem for Gud i bønn og leget, avtok den sterke dragningen mot kvinner. Jeg tok etter hvert en bestemmelse i bønn og frasa meg min lesbiske identitet. Jeg innså at mye av den terapien jeg tidligere hadde fått hadde handlet om å akseptere og godta mine følelser, som om følelsene alltid hadde rett. Men etter å ha fått mere forståelse og innsikt forstod jeg at jeg måtte gå tilbake til skapelsesberetningen for å se hva Guds grunntanke var. Da så jeg at Gud skapte mannen og kvinnen og de skulle være ett. Men syndefallet hadde skapt en avstand mellom Guds tanke og menneskenes begjær. 

Det ble begynnelsen på en prosess for meg. Mang en tankerekke måtte korrigeres, og noe av det jeg hadde fått lære måtte byttes ut helt. Terapeutene hadde gitt meg innsikt og forståelse for mye i mitt liv, men løsningen og svarene som de gav meg var ikke alltid like nyttige – av og til direkte feil. Men de møtte meg alltid, og snudde aldri ryggen til meg, samme hva jeg fortalte. De prøvde hele tiden å hjelpe ut fra sitt ståsted.  

Etter hvert fikk jeg kontakt med andre mennesker som gikk eller hadde gått gjennom samme identitetsprosess. Det gav meg nytt mot.  

Den prosessen jeg nå gikk igjennom var en dyp helliggjørelses prosess. (Helliggjørelse trenger vi alle, men min var kanskje mere synlig for andre). Synden, - både min egen og andres mot meg – hadde satt sine spor og formet meg. Det er jo slik med alt vi sliter med. I en periode fikk jeg komme med mine sår, - min opplevelse av både egne og andres svik,  – til Jesu kors, og gjennom hans nåde skjedde det en forandring. I2. Kor 5:17 står det et vi er «en ny skapning». Jeg skulle legge det såre og vanskelige fra meg og ikke leve ut fra uretten andre hadde gjort mot meg, men leve ut fra Guds tanke for meg.  

Jeg forsøkte i en periode å bekjenne meg fri; fri fra en grunnleggende utrygghet som jeg opplevde ved å være i. Samtidig prøvde jeg å bekjenne meg til ny identitet. For meg ble dette anstrengt og krampaktig, men det var først da jeg vågde å slippe taket og innstilte meg på at dette var en prosess som ville ta noe tid, at jeg fikk oppleve at Gud fikk komme til med sin hjelp.  

Det hele var en modningsprosess for meg, og vi har en Gud som ikke bare leger, men som også skaper noe nytt der alt har gått i stykker.(Jes. 43: 18-19). En får lov å glemme, legge hendelser og sår bak seg og strekke seg etter det som ligger foran en, - men først og fremst finne hvilen i Guds verk. Angsten og utryggheten sleppte etter hvert taket i meg.  

For meg tok det tid, det ble en prosess på flere år. Det viktigste og primære var min relasjon til Jesus. Jeg fikk etter hvert et gjennombrudd, en indre overbevisning, om at jeg hadde passert en grense. Jeg skulle ikke lengre kjempe imot en falsk, lesbisk identitet, men ikle meg den kvinnen Gud hadde skapt meg til å være.  

Nå skulle alt være klart. Jeg var på rett vei, men – det kommer et men… 

Jeg ble etter hvert inderlig forelsket i en mann, og tiden sammen med ham var en god og fin tid. Jeg kjente hvordan kvinnen i meg vokste til. Det feminine strekte seg mot det maskuline. Tidlig i vårt forhold fortalte jeg om min fortid, i tilfelle det var problematisk for han. Men fortiden betydde ikke noe, det var den jeg var i dag som han elsket. Vi skulle gifte oss, og i forbindelse med det sa jeg opp jobb og bolig for å vær klar til å flytte sammen med han og barna. De bodde flere mil unna, og han var blitt enkemann i ung alder. Da alt var gjort klart og jeg hadde pakket så fikk jeg en uventet tlf. samtale. Han ringte; han hadde meg kjær, men kunne ikke gifte seg med meg siden jeg hadde den fortiden. Det hele var over. Hardt og brutalt.  

Tiden etter bruddet var en tung tid, jeg var i sjokk og sorg, men livet må gå videre. Jeg hadde på ny fått en alvorlig brist i mitt forhold til menn. De var ikke å stole på.  

Noen år ette ble jeg lagt inn på sykehus for operasjon, og på grunn av komplikasjoner ble det lengre sykehusopphold enn forventet. I den tiden var jeg svak og medtatt og kjente på behov for omsorg. Jeg følte meg ensom. En venninne som jeg hadde kjent et års tid, kom trofast på besøk. Like før jeg ble lagt inn hadde hun fortalt at hun var forelsket i meg, men at hun visste at jeg ikke var interessert på den måten. Men ettersom tiden gikk og hun kom trofast, så begynte jeg etter hvert å få andre følelser for henne, gamle kjente følelser. Jeg dvelte ved følelsene, aksepterte dem: -  Jaha, jeg var lesbisk tross alt. No hadde jeg brutt ut av det èn gang, og det hadde ikke ført noen vei, altså jeg var lesbisk.  

Jeg gikk inn i et kjærlighetsforhold til henne, og det opplevdes veldig godt. Det var sterke følelser og jeg ville ikke gi slipp på det. Men min Jesu- relasjon måtte jeg holde litt mere på avstand. «Klumpen» i magen vokste til liv igjen… 

Jeg fikk komme og prate med min tidligere sjelesørger /rådgiver etter hvert. Men det var først etter at forholdet var slutt. Der fikk jeg på ny legge mitt liv ned ved Jesu kors og komme på rett spor i min rette identitet.  

Det var en tanke som kom til meg der i sykesengen, jeg gav den næring, og det førte meg ut av min sanne identitet. Jeg kunne der og da avvist tanken og ikke gitt den makt.  

Jeg hadde i en tid hatt tanker om å samtale med min sjelesørger, men først i 2005, hadde ikke mot til det før. 

Nå kan en spørre om jeg har opplevd forandring?

Ja, jeg er forandret. Tidligere ble jeg dratt mot kvinner og fant min identitet i dem. Jeg opplever nå at jeg kan ha nære venninner uten å bli forelsket i dem. I dag opplever jeg meg helere sammen med menn. Jeg er både interessert og nysgjerrig på mannen. Har opplevd flere forelskelser, det har opplevdes rent, godt og riktig. Jeg kjenner meg stabil i min identitet som heterofil. 

Under hele min prosess har jeg måttet være oppmerksom på hvem jeg omgikk og betrodde meg til. Noen kristne reagerte med avsky på mine lesbiske følelser og var raskt ute og snakket om Guds dom. Andre mente at jeg var ok, men at jeg ikke fikk leve ut mine lesbiske følelser. Det opplevde jeg som en tvangstrøye – å ha følelser og at en aldri har muligheten til å få gjensvar på sin kjærlighet. Og atter andre mente at jeg var skapt slik og at det var villet av Gud. 

I min prosess så var relasjonen til Jesus avgjørende, at jeg overgav min vilje til ham. Bytter ut løgn med sannhet i Guds Ord. Guds Sannhet satte meg fri, fornyer meg og holder meg fri.  

‍