‍Forlatt

Jeg hadde en vanskelig barndom. Min far forlot meg og mamma før fødselen. Men jeg fikk en god stefar som jeg så på som pappa. Han tok vare på meg, spilte tv-spill med meg og tok meg med ut på fisketurer. Det var en god tid.Hvis det bare hadde endt der, kunne dette ha vært en fin liten historie om oppveksten min. Men det gjorde ikke det. Stefaren min tok livet sitt. Jeg ble knust. Nå hadde jeg ikke bare mistet en, men to farsfigurer. Jeg følte at ingen ville ha meg.Den følelsen forverret seg på skolen da jeg ble mobbet. Siden jeg ikke følte meg velkommen, slet jeg med angst og depresjon. Barnevernet ble involvert. Jeg reiste overalt sammen med mamma og mormor til møter med alle slags spesialister. Men ingen av dem klarte å hjelpe meg. I oppveksten har jeg hatt flere psykologer og helsefagarbeidere enn jeg har hatt lærere.Siden jeg ikke klarte å fungere sosialt, isolerte jeg meg på soverommet foran TV-en og PC-en, og der ble jeg værende mesteparten av barndommen min. Jeg ble den beste i klassen på gaming, men skolekarakterene falt til bunns.Mens jeg var fanget i mørket, begynte jeg å identifisere meg mer med de kvinnelige karakterene som jeg så på skjermen.«Jeg er jente, jeg er jente,» sa jeg til meg selv mens jeg gråt meg i søvn. Jeg prøvde å rømme ut av mørket og inn i fantasiverden.

‍Depresjonens Fengsel

Etter ungdomsårene endte jeg opp på NAV. Jeg fikk en leilighet. Men fordi jeg hadde et såpass lavt funksjonsnivå, klarte jeg ikke å ta vare på den selv. Mamma måtte derfor hjelpe meg med å holde leiligheten ren og å handle mat for meg. Men mesteparten av tiden satt jeg der alene i sjelemørket, fanget. Jeg hadde for mye angst til å bevege meg utenfor husets fire vegger. Selvmordsforsøkere begynte.Ettersom jeg ønsket å bli satt fri fra depresjonens fengsel, jaktet jeg etter råd på nettet. I dette havet av informasjon var det en ting som skilte seg ut, det som da ble kalt «gender identity disorder». Etter å ha lest meg opp på dette, ble jeg overbevist om at jeg var født i feil kropp. Jeg fortalte familien min og behandlerne mine om dette. Jeg fikk straks full støtte fra alle rundt meg. Alle var positive. Jeg ba om å bli kalt for Linn og å bli omtalt som jente, noe de begynte å gjøre med det samme. Gleden og lyset kom, og jeg fikk motivasjon til å leve.Men så trengte mørket seg inn igjen.Likevel ga ikke jeg opp. Den store gleden måtte være rett rundt neste sving, tenkte jeg. «Om jeg bare kan kle meg som en kvinne hele tiden, da blir jeg glad!» Jeg fant frimodigheten til å gjøre det også, men det samme skjedde igjen: En kort stund var det lys og glede, før mørkets lenker kom tilbake. Og slik fortsatte det.«Om jeg bare får diagnosen blir jeg lykkelig!»«Om jeg bare får hormoner, får jeg endelig fred i hjertet!»Jeg fikk både diagnosen og hormonene. Men de hjalp ikke. Den varige gleden kom aldri, uansett hvor mye jeg ble oppmuntret. Den dype depresjonen som kom, uansett hvor mye kjærlighet og støtte jeg fikk. Og slik var livet mitt i 10 år. Jeg var under et tungt slaveåk.

‍Oppdaget Kristendommen

Etter å ha prøvd all mulig selvhjelp på nettet, støtte jeg til slutt på kristendommen. Jeg kjøpte bibelen på lydbok og hørte på den. Senere bestemte jeg meg for å prøve å be en bønn hvor jeg spurte Gud om Han virkelig fantes.Jeg fikk svar!Jeg opplevde en kjærlighet som strømmet over meg. Da visste jeg at jeg var både ønsket og elsket. Selv om menneskelige farsfigurer hadde forlatt meg, hadde jeg en far i himmelen som ville ha meg i familien. Og derfor ville han at jeg skulle bli med i en kristen menighet, som er stedet hvor familien hans møtes.Selv om ingen hadde vist meg et bibelsted som fordømte skjevhet ennå, så forstod jeg i mitt hjerte at skjevhet var synd. Derfor følte jeg behovet for å bli med i en mer konservativ menighet. Jeg klippet håret og gikk på min første gudstjeneste i en lokal frimenighet. Ikke som Linn denne gangen, men som Tom-Roger. Nå kunne ikke noen angst stoppe meg. Jeg trengte heller ikke at mamma skulle være med meg.Siden den tid har livet mitt stødig bedret seg. Mørket har forsvunnet og lyset skinner i hjertet. I fjor klarte jeg å ta billappen og fullføre videregående. Nå studerer jeg teologi på VID vitenskapelige høyskole i Stavanger, og er teknisk ansvarlig i en nystartet menighet, Berøa Reformerte Kirke Dalane.Jeg har også fred i livet. Før, når jeg var transseksuell, kunne jeg bli lei meg når jeg hørte feil pronomen fra bestefar, mens nå kan jeg bli gjort narr av når jeg er ute og evangeliserer (forteller andre om Jesus og korset), uten å få problemer. Jesus sa at han kom for å gi fred: «Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir» (Joh 14:27). Denne freden har han gitt meg.Jeg vil ikke hevde at jeg har et perfekt liv, men Jesus er sannelig med meg og han leder meg fremover gjennom sitt Ord, Bibelen. Som Salmisten sa: «Herren er min hyrde, jeg mangler ikke noe. Han lar meg ligge i grønne enger, han leder meg til vann der jeg finner hvile. Han gir meg nytt liv. Han fører meg på rettferdighets stier for sitt navns skyld» (Salme 23:1–3).