Jeg vokste opp i en familie med to søstre og en bror. Vi var fire søsken i løpet av fem år. Jeg kom som nummer tre, ett år etter broren min.
Mor og far hadde egen bedrift, som de begge var engasjert i.  Og særlig mor, som var den daglige lederen, jobbet fra morgen til kveld. Jeg opplevde at det var hennes viktigste prioritet, så mitt rop om å bli sett og hørt, druknet i travelhet og andre ting som gikk foran. Jeg følte jeg bare var «i veien», noe jeg tydelig uttrykte engang når jeg kom i tenåra og begynte å våge og opposisjonere; «Jeg har ikke bedt om å bli født!!»  Men jeg hadde tenkt og tatt beslutning mye tidligere at; «Som mor vil jeg ikke bli!!». Heller ikke søstrene mine var forbilder for meg. Jeg falt totalt igjennom i forhold til dem. Både når det gjaldt lek, venner, klær, og det å være flink på skolen. Jeg passet på ingen måte inn i deres verden.
De bare forsterket min følelse av håpløshet.Jeg var glad i far, men siden han lå under for alkohol og ofte drakk seg full, ble heller ikke han et trygt anker for mitt liv.
Men broren min var jeg veldig glad i. Han var min store helt og bestevenn, ett år eldre enn meg. Vi hang mye sammen fra vi var små, og hadde tette bånd. Vi oppdaget tidlig at det var spennende med alkohol, rundt 9-10 år. Det ble skjebnesvangert for oss begge.

Allerede som liten husker jeg at jeg syntes det var urettferdig at min kropp ikke var lik som min brors kropp. Jeg forsøkte å få min tiss til å vokse ut, men det var jo ikke lett..., og når jeg kom i puberteten og begynte å få bryster, ble det ikke noe bedre. Det var rett og slett fremmedgjørende og veldig vanskelig.
Jeg har vært utsatt for seksuelle overgrep. Husker bare bruddstykker fra jeg var helt liten. Senere mistet jeg all selvrespekt for egen kropp og sexualitet. I kombinasjon med alkohol og jakt etter kjærlighet, førte det meg inn i mange forhold som handlet mer om sex enn om kjærlighet.
For alkoholen fikk tidlig et sterkt feste i meg. Jeg var bare 12 år da jeg første gang drakk meg bevisstløs full. Og det fortsatte.
Mor sine ord, kunne for meg mange ganger oppleves som sterkere overgrep enn det seksuelle.  Alt ble en eneste mix som gjorde at jeg ønsket å dø, og prøvde på det flere ganger også. Men jeg turte ikke helt, så det ble nok litt halvveis. Prøvde å skyte meg engang med luftgevær. Men løpet var for langt, og jeg fikk ikke lagt det til tinningen, som jeg prøvde på.

Tilknytning, vennskap og kjæreste var vanskelig for meg, men jeg «løste» det ved å ta kontroll; være morsom, hjelpsom, finne på masse sprell, stjele alkohol hjemmefra og tidels være midtpunkt på fest, osv... Det var et høyt og intenst liv – og et mørkt og ensomt liv. På den tiden var det gutter jeg søkte intimitet med. Men jeg hadde også noen skjulte drømmer om å bli tatt i en kvinnes favn.

Slik holdt jeg det gående i 10 år.

Men så kom redningen. Jeg hadde blitt 22 år. Alkoholen hadde fortsatt et sterkt grep om meg, i tillegg så hadde jeg nå også brukt stoff i 6år. Og livet mitt var temmelig herja.
Jeg hadde fått et nytestamente som jeg åpnet alene på mitt rom. Der og da kommer den hellige Ånd over meg og over det jeg leste.
Og i ett nu visste jeg 3 ting:

•Jesus var hos meg og elsket meg

•Bibelen, ordene jeg leste var levende og skapende. Jeg fant Jesus der.

•Og jeg fikk en tro og visshet at Gud hadde en plan for mitt liv.

Det var 3 søyler som har båret mitt liv siden den dagen.

Sakte men sikkert begynte Gud å bygge meg på nytt. Jeg hadde fått ny grunn under føttene og en åpen himmel. Så jeg elsket å være med Jesus, søke han og lære av han gjennom det jeg leste i bibelen og gjennom ulike sangartister, som jeg fikk tak i.  Jeg merket at ordene var levende og skapende i meg.  Jesus (ved den hellige Ånd) hadde tatt bolig i meg. Han var hos meg og med meg hele tiden. Hvilket liv! Jeg glemte alt som het rus. Jeg bare elsket han!

Etter tre år ble jeg ledet til en kristen sykepleierskole. Gud bygget meg på mange plan, også i forhold til utdannelse.
Men det skulle vise seg å bli nye utfordringer;
For der kom jeg nå i kontakt med mer liberale kristne. Fra å leve i full tillit til Gud og sette han på førsteplass, ble det nå plutselig ikke så kult lenger.  Nå var jeg student! Det var stas!

Ganske tidlig i studieløpet var det en fra min klasse som fikk undervisnigstid på skolen. Han var aktiv med i Åpen Kirkegruppe for homofile i Oslo, og nå skulle han få muligheten til å undervise om det å være homofil. Når jeg hørte det, traff det meg. «Er det homofil jeg er? Er det derfor livet mitt har vært så vanskelig?»  tenkte jeg der og da.  Og jeg begynte å åpne meg for at det var homofil jeg var. Det var spennende. Jeg tenkte at nå har jeg funnet forklaringen på at livet mitt har vært så vanskelig.
Ganske raskt fikk jeg meg kjæreste, og jeg kjente meg tilfreds med livet. Det var fint. Selvfølgelig er det en god opplevelse å bli elsket av et annet menneske. Jeg kunne senke skuldrene, og jeg kunne slippe noen tettere innpå meg.  Vi bodde sammen noen år, og ble akseptert av familiene våre på begge sider. Iallfall tilsynelatende. Og jeg syntes det var urettferdig at vi ikke fikk gifte oss.

Men etterhvert så skjedde det en ting til; kjærligheten til Jesus brant ikke like godt lenger. Bibelens ord var ikke levende og virksomme for meg, som de hadde vært tidligere. Og jeg oppsøkte heller ikke stevner, kristne fellesskap og møter.  Det appellerte ikke så veldig lenger. Vi hadde nok med vårt forhold og hverandre.  Men denne dype gleden og freden som bare Gud kan gi, hvor ble det av den?
Så etter hvert kom savnet.
Jeg hadde jo «smakt og kjent at Herren er god». Nå begynte jeg å savne den kjærligheten,  
«Gud, hvor er du?» ble min bønn over lang tid.
(PS: I dag vil jeg si at Gud ikke var langt borte – men JEG hadde gått bort fra han, og valgt min egen vei)

Ja, Gud hører bønn. Og han begynte å lokke meg steg for steg inn i sin sannhet og lys.
«Men alt kommer for dagen når det blir avslørt av lyset, og alt som kommer for dagen, er lys». Ef 5,13
Det var virkelig steg for steg. Gud er full av nåde og sannhet.

Det første som skjedde var at han pekte på vårt samliv. At det var synd å leve fysisk sammen som vi gjorde.  Gud skapte mennesket i sitt bilde, til mann og kvinne – leser vi i 1.Mosebok. Det er Guds design for samliv.
Siden vi begge to søkte Guds vei og han viste oss dette i bønn sammen, var det faktisk ikke så vanskelig å omvende seg. Vi tok et oppgjør der og da, og levde deretter som venner.

Det neste skritt var vanskeligere. For da pekte Gud på identiteten. Jeg hadde tatt til meg det at jeg ER homofil, og tenkte at det var bare slik jeg var født. Det kunne jeg leve med, men uten å følge følelsene.  Etter hvert ble det en merkelig tvangstrøye. For hvorfor hadde Gud skapt meg til noe jeg egentlig ikke fikk være?  Det fikk jeg ikke til å stemme ut fra slik jeg hadde lært Gud å kjenne. Han var jo så full av skaperkraft og glede og frihet. Så igjen hadde jeg bønner og rop til Gud rundt dette. Og Gud åpenbarte etter hvert sitt ord for meg:
«Den som er i Kristus er en ny skapning, det gamle er borte, ALT er blitt nytt» 2.Kor 5,17
I dåpen dør vi med Kristus og reises opp til nytt liv sammen med han. (Rom kap 6)
«Jeg er korsfestet med Kristus, jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg» Gal 2,19
«Lev ikke som før, men legg av det gamle mennesket som blir ødelagt av de forførende lystene. Bli nye i sjel og sinn! Kle dere i det nye mennesket, som er skapt i Guds bilde til et liv i sann rettferd og hellighet» Ef 4,22-24

Her er det nesten ingen grenser for hvor mange bibelvers jeg kunne ta med. For dette er kjernen i hva det handler om å leve i Kristus.
Når jeg fikk se dette, ble jeg satt på et helt annet sted. Jeg rett og slett omvendte meg fra å bekjenne meg til det gamle mennesket, det som Jesus døde for. Jeg hadde jo blitt født på nytt, så jeg begynte å leve ut fra den posisjonen som Kristus har tilveiebragt. Istedenfor å «ligge på rygg» trygle og be om at Gud skal gjøre si og så... handlet det om å gå inn i det som Jesus har gjort. Begynne å TRO. La ordet skape TRO. Holde Guds Ord for sant. Jesus ropte ut på korset; «Det er fullbragt!»
Han har gjort alt, men vi må ta imot. Gud toppet det hele med at jeg forelsket meg hodestups i en mann.

Så måtte jeg tilgi mor. Jeg syntes egentlig at jeg hadde rett til å være sint på henne, men det var ikke Gud enig i. Jeg måtte tilgi og bli løst fra båndene til henne.
Og den muligheten fikk jeg i møte med en sjelesørger som hjalp meg.
Jeg så ikke der og da hvilken effekt det hadde på livet mitt. Men i ettertid ser jeg hvordan jeg ved å «kaste ut mor» også kastet ut kvinnen i mitt eget liv. Gud gjenopprettet forholdet til henne helt utrolig sterkt, over noen år. Og han har gjenopprettet meg så langt som jeg har kommet pr idag. Og jeg opplever at jeg fortsatt forvandles gjennom at Guds tanker og vilje får prege meg. (Rom 12,2)