Så langt tilbake som jeg husker har jeg alltid antatt at jeg skulle ha vært mann, så når jeg 12 år gammel oppdaget begrepet «transkjønnethet» på nettet, føltes det som om jeg hadde vunnet jackpoten. Det var bittersøtt, da jeg visste at jeg aldri virkelig ville bli en biologisk mann. Fremtiden virket dyster: enten et liv med kunstige hormoner og invasive operasjoner, eller som kvinne i vedvarende anger og selvfornektelse og med det jeg trodde var «hjernen til en mann».

Denne villledede oppfatningen om kjønn preget ungdomstiden min, vekslende mellom flere forbeholdne forsøk på kjønnsbytte, vekslende med forsøk på å bli komfortabel som kvinne. Jeg søkte terapi på den tiden - som visstnok kalles «vent og se» metoden: De gir deg ingen råd, men overlater til deg selv å finne ut om transisjon er «riktig for deg». Dette førte til ytterlig forvirring. Så jeg kom til å forstå at min dysfori ville forbli inntil jeg transisjonerte. I virkeligheten var det ingen som støttet meg i å identifisere meg som kvinne eller undersøkte hvorfor jeg trodde at jeg ikke var det. Jeg forlot dem med en fast overbevisning om at kjønnsdysfori var en integrert del av min biologiske utrustning og at den eneste kuren var transisjon. 

Jeg ga etter og begynte å leve som mann da jeg var 17 og var i stand til å begynne med testosteron da jeg 18. Effekten var euforisk. Jeg elsket hvordan folk så meg og følte at jeg kunne samhandle med verden mye lettere enn noen gang tidligere. Mitt liv kjentes endelig «normalt». og jeg var besluttet på å feire min nyvunne frihet ved å leve som den mannen jeg trodde Gud alltid hadde ment meg å være. Jeg likte ikke at folk skulle vite at jeg var trans og hadde aldri noe kontakt med LHBT-miljøet. Ettersom jeg vokste opp i en progressiv «kristen» familie, hadde jeg aldri blitt lært hva Bibelen sier om seksualitet eller kjønn, så jeg hadde ingen grunn til å tro at Gud ikke så på meg som en mann eller ikke støttet mitt kjønnsbytte. Jeg hadde en nær relasjon med Ham gjennom hele denne tiden. Jeg bare spurte Ham aldri hva Hans oppfatning var om min transisjon. 

Da jeg var 21, sluttet testosteron-injeksjonene mine på mystisk vis å virke. Jeg var inn og ut av sykehus og ble utrolig deprimert. Jeg ropte til Gud en natt og skrek: «Hvis du har en plan for meg, får den jamen være bedre enn noe jeg selv kan tenke meg!» Jeg hørte Hans rolige, stille svar: «Gå og finn en kirke.» Det tok noen måneder for meg å være lydig, men i september 2018 begynte jeg å besøke en kirke. 

I løpet av ett år hadde folk funnet ut at jeg var transkjønnet. De fleste sa ikke noe om det til meg, men en venn spurte meg om jeg hadde spurt Gud om det. Jeg hadde alltid vært så sikker på at Han var støttende at jeg aldri hadde hatt tanken om å spørre. Dermed begynte en tre måneders dialog mellom Herren og meg, der jeg gradvis lærte at homoseksualitet ikke var fra Ham, og etter hvert ble hele LHBT-ideologien dekonstruert og erstattet av det Bibelen lærer. Jesus sier: «Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og ta sitt kors opp og følge meg.» (Matteus 16:24) 

Det viser seg at selvfornektelse ikke er så usunt som LHBT vil ha oss til å tro.

I desember 2019 tok jeg det skremmende spranget til å leve som kvinne igjen. Heldigvis hadde jeg grunnet en rekke administrative og logistiske problemer ennå ikke blitt operert. Det har vært et tøft ett og et halvt år, men når stormen har vært på det hardeste, har Gud trukket meg nærmest. Han har på mirakuløst vis gjenopprettet meg fysisk og åndelig. 

Det viser seg at det finnes en kur mot dysfori og det er Den Hellige Ånd.